Fordypningsoppgaven i norsk – samarbeid fra start til mål

De siste ukene før jul har de fleste vg3-klassene gjennomført muntlig presentasjon av fordypningsoppgaven i norsk. I år har skolebiblioteket vært involvert i hele prosessen, og jeg har samarbeidet med norsklærerne gjennom hele prosjektet. I dette innlegget vil jeg fortelle hva skolebibliotekets bidrag har vært.

På Elvebakken er fordypningsoppgaven i norsk avgrenset til en komparativ analyse av to litterære verk utgitt etter 1890, hvor ett av verkene må tilhøre samtidslitteraturen. Elevene kan velge oversatt litteratur, men minst ett av verkene må være fra Norge eller Norden.

Arbeidet har for min del vært delt inn i tre bolker. Jeg startet allerede i mai med videoformidling, veiledning og utlån av primærlitteratur. Det kan du lese mer om her. Tidligere har jeg tenkt at det er unødvendig å starte allerede før sommerferien, men erfaringene fra i år har fått meg til å endre mening. De innledende rundene i mai og juni gjorde at mange faktisk leste bøker med tanke på fordypningsoppgaven i løpet av sommerferien og dermed var bedre forberedt på det som skulle komme i august. Dessuten fikk vi etablert skolebiblioteket som en viktig samarbeidspartner i prosjektet, og synliggjort at skolebiblioteket er en ressurs de kan benytte seg av i arbeidet.

Etter sommerferien fikk alle etternølerne muligheten til å låne bøker og få veiledning i skolebiblioteket. De som hadde lest én bok kunne få hjelp til å velge den andre. Jeg satte av tid til alle klassene allerede fra første skoleuke. Det ble noen intense oppstartuker, med rekordhøyt utlån og mange fine samtaler om lesing og skjønnlitteratur. Dessuten var det oppløftende at flere elever sa at de likte bøkene jeg hadde anbefalt dem før sommeren.

Rett etter høstferien satte jeg av to uker til veiledning om sekundærlitteratur. Elevene fikk se filmen Hva er sekundærlitteratur? før de kom for å snakke med meg. På den måten hadde jeg forberedt dem på hva sekundærlitteratur er og hvordan de kan bruke ulike kilder i en norskfaglig sammenheng. Jeg distribuerte et påmeldingsskjema i Forms hvor elevene måtte svare på hvilke bøker de hadde valgt, hvem de var på gruppe med, og hva de ønsket hjelp til. Jeg hadde satt av tid til fire veilednings-økter à 30 minutter hver dag, og de ble fylt opp veldig raskt. Det var intenst, men spennende. Gjennom disse samtalene fikk jeg innblikk i hva elevene er opptatt av, og hva de tenker – og jeg fikk lyst til å lese bøker som jeg ikke hadde lest tidligere.

Ulempen var at jeg ikke kunne veilede alle som trengte det i løpet av disse to ukene. Det er krevende å sette seg inn i så mange forskjellige behov og gi konstruktive framovermeldinger. Dessuten brukte jeg to timer av arbeidstiden min hver dag i to uker på veiledning. Som eneste bibliotekar på jobb og med ansvar for driften av hele skolebiblioteket kunne jeg ikke sette av mer tid. Pågangen var enorm, og derfor jeg har fortsatt å veilede elever helt fram til nå.

Etter hvert som presentasjonen nærmet seg, var det mange som ønsket veiledning og som trengte hjelp til å finne sekundærlitteratur. Til sammen har jeg hatt 45 veiledningsøkter i forbindelse med fordypningsemnet denne høsten.

Da blir jeg ekstra stolt og glad når elevene inviterer meg til å komme og høre på presentasjonene deres. Det har vært veldig lærerikt for meg å se hvordan resultatet blir, hva de har kommet frem til, og å høre dem sette ord på det de har lært. Det kan jeg ta med meg videre når jeg skal veilede nye elever neste år. Men det som gjør størst inntrykk på meg, er når elevene sier at de har fått mer lyst til å lese skjønnlitteratur etter at de har jobbet i dybden med å analysere bøkene de har valgt.

Et tett faglig samarbeid mellom norsklærere og skolebibliotekar fører for det første til at elevene får tilgang til et bredere utvalg litteratur. Det er for eksempel færre som velger det samme som har vært brukt tidligere år og det har vært god variasjon i både tema og titler i årets oppgaver. For det andre bidrar samarbeidet til at skolebibliotekaren lettere kan hjelpe elevene til å finne sekundærlitteratur som passer til oppgaven, og forhåpentligvis bidra til større variasjon også der. Sist, men ikke minst er det nyttig å fordele veiledningen på flere fagpersoner for å sikre at elevene får god faglig oppfølging tilpasset deres behov.