2019 var litt av et litteraturår: Jeg har laget podkasten Stolthet og fordom sammen med mine venner Hilde Slåtto og Ole Ivar Burås Storø, på jobb har jeg har snakket meg varm om bøker til fordypningsemnet i norsk vg3 og til romanprosjekt på vg1, men jeg har ikke skrevet så mange bokanbefalinger her. Derfor vil jeg oppsummere leseåret mitt ved å trekke frem mine beste leseopplevelser fra året som har gått.
Sakprosa
Tilbake til Lemberg er en fantastisk godt skrevet, oppslukende og interessant bok som kulminerer i Nürnberg-prosessene. Med utgangspunkt i byen med mange navn, Lemberg, Lvov eller Lviv, skriver forfatteren (og juristen) Philippe Sands om de to juristene Lauterpacht og Lemkin. De var opphavsmennene til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. To begreper som sto sterkt i tiltalene mot nazistene under rettssaken i Nürnberg etter andre verdenskrig, og som har betydd mye for arbeidet med menneskerettigheter etter krigen. Sands skriver også om historien til nazisten Hans Frank, som var generalguvernør i det okkuperte Polen, og som bidro til utryddelsen av den jødiske befolkningen i byen. Frank ble dømt og henrettet for grusomhetene, i Nürnberg etter krigen. Sands trekker også inn sin egen familiehistorie, og dermed forener han sin personlige historie med den voldsomme verdenshistorien og skriver en forrykende god personlig sakprosa.
En annen forfatter som heller ikke går av veien for å være personlig, er den franske filosofen og forfatteren Didier Eribon. Hans essay om sin egen klassereise inn i fransk akademia og sitt forhold til sin arbeiderklassefar, gjorde virkelig inntrykk på meg da jeg leste boka før sommeren. Edouard Louis’ forfatterskap er påvirket av Eribon, så dersom du liker Louis’ bøker, vil du forstå hvor han henter inspirasjon fra. Hjem til Reims er en utgivelse i Sidesporserien til Aschehoug, og bøkene i denne serien fortsetter å imponere meg.
Tegneserier
Sult av Martin Ernstsen er en meget vellykket adaptasjon av Knut Hamsuns roman i tegneserieformat. Ernstsen vant også Brageprisen i år, i åpen klasse. Jeg er helt enig med juryen i at det er modig å gi seg i kast med en klassiker i nytt format, men det fungerer virkelig godt her.
Good Talk. A Memoir in Conversations av Mira Jacob var også en veldig god og litt annerledes tegneserie. Dette er en memoar i collage-stil, som jeg i utgangspunktet ikke fant særlig tiltrekkende, men da jeg satte meg ned for å lese den fungerte det helt glimrende. Jeg var skeptisk fordi Mira Jacob bruker en ganske stiv og tilsynelatende uttrykksløs stil. Hun bruker samme bilde flere ganger, men forandrer tekst eller bakgrunnsbilde. Men siden det er samtalen som er det sentrale, fungerer denne formen for illustrasjon fint. Boka handler om den økende rasismen i dagens amerikanske samfunn. Mira Jacob er født og oppvokst i USA, men foreldrene kommer fra India, ektemannen hennes er jødisk og de har en sønn sammen. Boka åpner med en samtale mellom mor og sønn om Michael Jackson. Den seks år gamle sønnen har lagt sin elsk på pop-ikonet, og kan ikke slutte å stille spørsmål. Etter hvert blir det vanskeligere for moren å svare; var Michael Jackson farget eller hvit? Hvorfor skiftet han farge? Gjennom personlige samtaler med familie og venner, og med tilbakeblikk på hendelser fra oppveksten får leseren innblikk i hvordan det er å bli møtt med negative holdninger på grunn av hudfargen. Og hvordan skal hun klare å beskytte sønnen sin mot å oppleve det samme?
Romaner
Siden vi lager en podkast som henter sitt navn fra Jane Austens kjente roman, startet jeg året med å lese Pride and Prejudice. Det er noe eget med å lese klassikere, og jeg ble veldig begeistret for Austens vidd, karakterer og samfunnskritikk. Av norske romaner jeg har lest i år synes jeg Agnes Ravatns siste roman Dei sju dørene var veldig god. Nina Wisløff er en litteraturprofessor som plumper uti med begge beina når hun i en panelsamtale på litteraturhuset i Bergen sier at politiet burde ansette flere litteraturvitere, fordi de er så gode til å analysere. Etter hvert blir hun blandet inn i en kriminalsak og får prøvd ut sine analytiske evner. Ravatn leker med litterære sjangre, tuller med litteraturvitere og pirrer leselysten.
Femtiårsjubilanten Erlend Loe var tilbake i storform i den korte romanen Helvete. Det er lenge siden jeg har ledd så mye av en roman: Når den kvinnelige hovedpersonen finner en luke til helvete i hagen til rekkehusleiligheten sin og forelsker seg i satan sjøl, er det duket for komikk.
Lyrikk
Deaf Republic av Ilya Kaminski må med på listen over fjorårets store leseopplevelser. En interessant og politisk ladet diktsamling som ikke ligner noe annet jeg leste i 2019. Handlingen i diktene er lagt til et diktatur som kan minne litt om for eksempel Russland. En døv gutt i en landsby blir drept av noen soldater, med hele landsbyen som vitner. De blir kollektivt døve, nekter å adlyde undertrykkernes befalinger og kommuniserer ved hjelp av tegnspråk som blir illustrert i teksten.
Godt nytt leseår!
Et rom med innsikt 
0 kommentarer på “Mine favorittbøker i 2019”