Hva ville Johannes gjort?

Jeg forbereder meg til å ta imot forfatterlandslaget i fotball førstkommende tirsdag. Vi gleder oss til de skal spille fotballkamp mot toppidretts-elevene våre og håper det blir en spennende kamp på Intility Arena. Etter kampen skal fire av forfatterne, Johan Mjønes, Audun Mortensen, Lars Haga Raavand og Thomas Espevik, snakke om blant annet fotball og lesing for elever på vg1, i skolebiblioteket.

Thomas Espevik er en av de unge lovende spillerne på laget. Han debuterte i fjor med romanen Hva ville Johannes gjort? 

Romanen handler om gutten Johannes, født og oppvokst på Vestlandet i en kristen familie. Kristendommen og forholdet til Gud har en sentral plass i oppdragelsen til gutten. Romanen åpner med «Jesus Kristus, Jesus Kristus, Jesus Kristus». Moren til Johannes vekkes fra et mareritt, men finner trygghet i bønnen. Hun undrer seg over hvordan de kan oppdra sønnen, som foreløpig bare er et foster, på best mulig måte i den kristne tro. Foreldrenes gudfryktighet står i kontrast til den viltre sønnen de setter til verden.

Hoveddelen av romanen utspiller seg gjennom ett år i Johannes’ oppvekst. Han er en rampegutt, og det er både morsomt og underholdende å lese om alle hans påfunn og rampestreker. Han befinner seg mellom de tøffe guttene Oli, Kjartan og Stiski på den ene siden og mobbeofferet David på den andre, og prøver å finne sin plass. Dyreplageri synes å være en interesse Johannes og de tøffe guttene deler. De plukker beina av stankelbein og hiver katter ned fra broer, for å nevne noe. Og dyreplageriet speiles i den fysiske og psykiske trakasseringen av klassekameraten David. I Johannes’ hode gir valgene hans mening. Men som voksen leser gjør det vondt å lese hva de utsetter David for. Mobbingen står i skarp kontrast til det lette språket og den barnlige tonen i romanen. I etterkant av ugjerninger mot dyr og mot David forsøker Johannes å gjøre opp for seg ved å be til Gud om unnskyldning.

Den siste delen av romanen, Min tro, leser jeg som hovedpersonens forsøk på å forstå sin egen tro og seg selv som voksen mann, gjennom minnene fra barndommen. De siste sidene av romanen minner om bekjennelseslitteratur, som for eksempel Joe Brainards selvbiografiske bok Jeg husker. Til tross for den tunge tematikken og det tankefulle omslaget, er dette en veldig morsom og lettlest roman. Espevik skriver godt fra et barns perspektiv. Og i morgen blir det spennende å høre ham snakke om boken for elevene våre.